Kilpisjavri-Reisadalen

Wenche Wara og jeg hadde i lengre tid snakket om å gå fra Kilpis i Finland til Reisadalen i Nordreisa og nå var turen så godt planlagt at vi gjennomførte den fra 24/7- 26/7.

Vi startet hjemmefra om morgenen med Lasse, Wenches mann, som kjørte oss og hundene til Kilpis. Vel framme ble de siste forsyningene handlet inn, før vi fant fram til startstedet for turen. Parkeringsplassen var utgangspunkt for flere turalternativer, så den var rimelig full av biler. I tillegg skulle jo vi følge samme sti som mange finlendere følger til det høyeste fjellet i Finland, nemlig Halti, så vi regnet med å møte mange på veien.

Vel klar med sekkene på, kløvene på hundene justert og gps-en nullstillet, gikk vi fornøyde i vei. Da var klokka allerede blitt 1300, sola skinte fra skyfri himmel og vinden kjente også sin besøkelsestid, for noe av det vi fryktet mest var en kombinasjon av varme, vindstille og masse innsekter. Stien var meget godt opptråkket og merket, så det var ikke problem med å vite hvor vi skulle gå.

Første målet for denne dagen var å komme oss til Saarijærvi der vi skulle ha en lengre matpause og hvile godt, deretter skulle klokka og kroppene bestemme hva neste mål skulle være. Siden stien var så mye opptråkket var det mye stein i den, noe som gjorde terrenget litt tungt å gå i. Det var jevn stigning fra Kilpis, ca 500 moh, til Saarijærvi, ca. 700 moh. Vi gikk forbi mange flotte vann og naturen skilte seg ikke fra vår norske høyfjellsnatur.

Vi observerte også at det fløy flere sjøfly over oss og vi snakket om at det sikkert var noen som ble fløyet inn under Halti, noe vi fikk bekreftet da vi kom så langt.

Jevn vandring førte oss fremover og snart så vi hyttene ved Saarijærvi. Straks vi var framme, kom det ut et par fra hytta som snakket finsk til oss. Vi forklarte at vi ikke kunne noe finsk og da snakket han litt med Tundra, før de gikk inn og mer så vi ikke til dem…. Dette opplevde vi faktisk flere ganger, de aller fleste snakket verken svensk eller engelsk, så vi måtte pent bare snakke med hverandre….

Etter vi hadde fått kroppslig påfyll fikk mer energi igjen, så vi ble enige om å prøve å gå fram til neste hytte, Kuonjarjohka. Vi beregnet at det var det litt kortere dit, enn vi hadde gått til nå. Men vi så også på kartet at vi kom til å få mye stigning for vi skulle opp og runde Guonjarvarri som er godt over 1100 moh.

Vi begynte på andre etappe med godt mot, oppover og oppover ca 3 ½ km, noe som kjentes både i beina og etter hvert også i pusten…Så det var rent deilig da terrenget flatet ut igjen og som smått gikk nedover mot Kuonjarjohka. Nå var vi ganske slitne, så vi bestemte oss for å så leir straks vi fant en høvelig leirplass med en bekk i nærheten. Rett før hytta, kom vi til en flott dal der vi slo leir før natta på ca. 900 meters høyde. Etter vi hadde foret og stelt våre to flinke hunder, så tryllet Wenche fram et kulinarisk måltid bestående av indrefilet av svin med tilbehør og rødvin, mens jeg slo opp telt og la hundene for kvelden.
 
Det ble ganske så kaldt utover, ca 2 grader, så vi krøp tidlig til køys, veldig fornøyde med egen innsats og ca 20 km tilbakelagt.

Søndag 25/7

Da vi våknet om morgenen, var det første som slo oss; nei, regn og så varmt!! Men heldigvis, det regnet ikke, men det var bare mygg som ”regnet” mot teltet. Telttaket var svart av mygg som ville inn til oss og forsyne seg… Her var det bare en ting å gjøre; vi brukte alt av myggmidler som vi hadde og da klarte vi både, koke vann, spise og pakke leiren uten nevneverdige problemer.

Første mål for denne dagen var Meekonjavri. Terrenget og naturen forandret seg ikke nevneverdig de første kilometerne, men var småkupert og gikk etter hvert litt nedover mot Meekonjavri(ca 600 moh).

 Å gå med to jaktgale hunder i bånd over endeløse vidder ga oss også utfordringer, for de ville ut på jakt. Alle småfugler ble interessante og myrsniper, ja…de kunne vi skutt…. Snakk om irriterende fugler…. Etter hvert som vi nærmet oss målet ble også vegetasjonen finere igjen. Vi kom ned mot skoggrensen og med dertil flott natur omkring, nå så vi trær og skog igjen…

Så med en flott elv/ foss rett før målet, bestemte vi oss for å ta lunchpause. Det var rent deilig å sitte der å høre fossen bruse i det flotte sommerværet. Temperaturmåleren viste nå ca 21 grader i skyggen, noe Wenche var svært fornøyd med. Mens vi satt der og lunchet, kom det to danske gutter forbi som vi pratet med. De hadde startet i Kautokeino og var storfornøyd med turen så langt. Vi bestemte oss nå for å ta oss tid til å pause litt oftere, for nå kjente vi hvor kroppene hentet seg inn når vi stoppet opp litt…

Vi tok på oss sekkene igjen og vandret videre mot neste mål; Bihcosjarvi. Må bare føye til at hyttetunet med Meekonjavri var virkelig flott, flere små hytter og også her en egen helikopterlandingsplass. Men var det forresten ved alle utleiehyttene langs stien mot Halti. Ved siden av vannet var det masse ur som vi måtte gå over, men her var stien godt tilrettelagt med brede tømmerbord å gå på. Og jeg som hater å gå over ur, syntes at dette var kjempeflott.

Nå gikk stien langs ei flott elv, Vuomakasjoki, og frodig natur flere kilometer og vi med fuglehunder så flott rypeterreng på begge sidene av elva… Men den frodige naturen tok slutt da vi pånytt fikk en stigning i terrenget og vi fortsatte videre over skoggrensa med stein og ur som underlag igjen.

Siden vi hadde lagt oss så tidlig kvelden før, så våknet vi også tidlig. Sol, knallblå himmel, vindstille og masse innsekter preget også denne morgenen, så frokosten ble inntatt inne i teltet. Hundene ble innsmurt etter alle kunstens regler også i dag, men likevel ble de angrepet…

Å glemme solkrem var ikke spesielt lurt, for sola hadde også gjort jobben sin godt med meg, for jeg var blitt solbrent og måtte bruke langermet genser, mens Wenche kunne fortsette i shorts og t- skjorte. Stien var fortsatt merket, men dårlig opptråkket og vanskelig å se merkestokkene i ura, så vi lot oss avlede av et 4-hjulingsspor og plutselig hadde vi gått feil… Vi oppdaget det ganske raskt, men det var irriterende at vi gikk kanskje 2 km feil med å være uoppmerksom…
 
Det første målet for dagen var Somasjavri og etter hvert passere riksgrensen igjen og komme til Nordreisa kommune, altså hjem… Også i dag fikk vi mye trening i å gå i ur ned mot Somas og i midt i ura møtte vi en på tur mot Kilpis. Han fortalte at vi var de andre han hadde møtt på sin vandring fra Reisavann.

Nedstigningen mot Somas var lang, like lang som Somasjavri for dere som er kjente der… Så da vi endelig kom til hytta på finsk side, tok vi oss en skikkelig pause med varmmat, fot -lufting og - bading. Virkelig skjønt å hvile!! I tillegg måtte jeg fram med compeed for å forebygge gnagsår som nå hadde begynt å melde sin ankomst…

Vi fortsatte etter lunchen og kunne passere riksgrensen og vi kjente at vi fikk ny energi igjen. Stien var nå merket med varder og det var virkelig godt å få gå på en jordsti igjen.. Vi passerte pånytt masse flott rypeterreng, men akk så langt fra ”allfarvei”.

Fra Somas og gjennom Coalbmevàggi er det forholdsvis flatt og godt å gå, så her gikk vi ganske fort. Men før vi tok av fra Nordkalottruta/ Coalbmevàggi og gikk mot Jovnnavaggi og Càrajavri, tok vi igjen en lang pause, med flotte Coalbmejavrit, som strekker seg langt nedover dalen.

Nå hadde vi Càrajavri som det neste store målet og der skulle vi etter planen ta natt. Her var det ingen sti å følge og terrenget var småkupert,med mye myr og skierri eller småris i tillegg til masse mygg/knott og andre innsekter. Over myrene var det rent ekkelt å gå for det var så mye muse- og lemmen –bol, så her måtte vi bare ”lukke øynene”!! Etter noen kilometers gange, så vi endelig Càrajavri og vi begge kjente nå at vi var skikkelig slitne og vi gledet oss til å hvile.
 
Vel framme ble vi pånytt møtt av enda mer av samme sorten; mygg, lemmen osv og etter påfyll av næring, vi mobiliserte alle skjulte krefter og bestemte oss for å gå de siste kilometerne og komme oss hjem. Så slitne som vi var, gikk vi ganske så sakte og ”Saranasen” har aldri vært så lang som den var nå. Da vi kom innenfor telefondekning ringte Wenche til Lasse som kom og hentet oss ved gammetunet. Dagen gps- tall viste da: en dags etappe på 38,5 km og at vi totalt hadde gått 82,5km!!

 Stolte, trøtte, slitne med gnagsår og litt verk her og der, så er vi og veldig godt fornøyd med turen som vi har gjennomført med glans!!